Denne nettsiden inneholder:

* Oppsummering skrevet i 2012
* Mail til PFU 18. mai 2005
* Redegjørelse for PFU 18. mai 2005




* OPPSUMMERING SKREVET I 2012

Vi, Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen, kjenner til fire artikler i Aftenposten av Per Egil Hegge, hvor Hegge anklager en venstreorientert person for bevisst feil/forvrengning, men hvor anklagene selv inneholder feil/forvrengninger som er åpenbart bevisste eller hvor Hegge ikke har sjekket fakta på normal måte:

• Om Gudmund Hernes 18. mars 1999 (om en drosjesak), se vedlegg 8.
• Om Johan Galtung 4. oktober 2001 (om Hiroshima), se vedlegg 11.
• Om Johan Galtung 2. oktober 2002 (om ulike saker), se nedenfor og vedlegg 2.
• Om Helge Ingstad 25. september 2010 (om apachene), se her. (Om Ingstads politiske syn: Hegge kaller Ingstad i samme artikkel for "en av venstrefløyens virkelig sene tilvekster". Ingstads datter Benedicte Ingstad er i biografiens del 1, "Eventyret", mer vag (s. 284): "[H]an sto de siste tiårene av sitt liv adskillig lenger til venstre i politikken enn der han startet.")

Denne nettsiden viser en henvendelse til Pressens Faglige Utvalg i 2005, hvor hovedtemaet er det nest siste eksemplet ovenfor. I henvendelsen omtaler vi også

- de to første eksemplene ovenfor (det siste eksemplet ovenfor er fra 2010),
- Hegges fødselsdagsomtale i anledning Galtungs 70-årsdag 24. oktober 2000 (omtales ikke nedenfor men i vedlegg 2),
- Hegges innlegg i Klassekampen om Galtung 18. mars 2002,
- tre personkarakteristikker med stor skrift i Aftenposten i oktober 2002 (samme måned som det nest siste eksemplet ovenfor) av hhv. Galtung, Hernes og Knut Løfsnes,
- Hegges kommentar om Hernes 12. juni 2003 og
- Hegges omtale av Galtung i et
intervju i Dagbladet 11. september 2004.

Alt dette er eksempler på urimelig nedsettende personomtaler av venstreorienterte fra Hegge (eller Aftenposten, jfr. de tre personkarakteristikkene).




* MAIL TIL PFU 18. MAI 2005


Pressens Faglige Utvalg


Dette er ingen formell klage til PFU, men dreier seg om en sak som vi synes PFU bør være orientert om. En redegjørelse ligger på http://www.pfu.blogspot.com.

Henvendelsen vår kommer seint. Det gikk lang tid før vi begynte å arbeide med den, og av ulike årsaker tok det mye lengre tid enn antatt å bli ferdig.


Vennlig hilsen
Erik Thorvik Stig Riise Pettersen


PS. I denne henvendelsen kritiserer vi noen kommentarer av Per Egil Hegge. Egentlig hadde vi tenkt å sende den i uke 17. Men da vi i denne uka så at Hegge skulle pensjonere seg samme uke, utsatte vi utsendelsen. Vi understreker at vårt tema er de kommentarene vi har nevnt, ikke Per Egil Hegges arbeider generelt. DS


Kopi:

Per Egil Hegge
Transcend/Norge (for videresending til Johan Galtung og eventuelle andre interesserte)
Hans Erik Matre, ansvarlig redaktør i Aftenposten
Aftenpostens debattredaksjon
Thor Gjermund Eriksen, ansvarlig redaktør i Dagbladet
Dagbladets debattredaksjon
Dagbladets Kort og godt
Kjartan Brügger Bjånesøy (intervjuet Galtung i Dagbladet 6/10-01)
Thomas Holst-Hansen (intervjuet Hegge i Dagbladet 11/9-04)
Bjørgulv Braanen, ansvarlig redaktør i Klassekampen
Håkon Kolmannskog, kronikk- og debattredaktør i Klassekampen
Gudmund Hernes (jfr. vedlegg 2 og 8)


Erik Thorvik
Minister Ditleffs vei 7A
0862 OSLO
970 66 838
ethorvik@yahoo.no

Stig Riise Pettersen
Tysværgata 13C
5521 HAUGESUND
924 19 557
riisepettersen@yahoo.no




* REDEGJØRELSE FOR PFU 18. MAI 2005


1 SAKENS GANG

I en kommentar i Aftenposten 2. oktober 2002, beskyldte Per Egil Hegge Johan Galtung for uetterrettelighet. Men Hegges kommentar var selv et paradeeksempel på uetterrettelighet. Den inneholdt ni nevneverdige feil eller forvrengninger (heretter bare kalt forvrengninger). Fire av disse ni sammenfattet vi i et innlegg i Aftenposten 11. desember 2002. Men at det var fem til, kom ikke fram, da Aftenposten hadde strøket siste avsnitt, som lød slik: ”Hegges kommentar inneholder fem andre nevneverdige feil eller forvrengninger. En gjennomgang av dette pluss en merknad om Aftenposten finnes på www.innlegg.blogspot.com” (her kalt nettversjonen). Merknaden tok opp at Aftenposten i oktober samme år tre ganger med fete typer gjenga nedsettende personkarakteristikker – av hhv. Johan Galtung, Gudmund Hernes og Knut Løfsnes.

Verken Aftenposten, Dagbladet eller Klassekampen ville trykke et kort innlegg om Aftenpostens utstrykning.

Så, i et intervju i Dagbladet 11. september 2004 (her kalt Hegge-intervjuet), sa Hegge om Galtung: "En ting er at han ljuger om seg sjøl. At han ljuger om meg, er noe annet." Dagbladet refererte fra den nevnte Hegge-kommentaren. Poenget, som bare delvis kom fram i Dagbladet og kommentaren (se nettversjonen), var: I en anekdote i et intervju i Dagbladet 6/10-01, burde Galtung ha markert at deltakerne på en konferanse han hadde deltatt på, var tidligere, ikke sittende, utenriksministere. Men - også Hegge-kommentarens bilde av konferansen hadde vært misvisende. Det framgikk av to av de nevnte fem forvrengningene, som pga. Aftenpostens utstrykning ikke hadde blitt nevnt. Dette sendte vi innlegg om til Dagbladets debattside og deretter Dagbladets Kort og godt, uten å få noe trykt. (For øvrig, Hegge omtalte denne konferansen, med de to forvrengningene (praktisk talt), første gang i et innlegg i Klassekampen 18/3-02.)

Formålet med denne henvendelsen er dels å få sagt til PFU det vi ikke fikk sagt til avisleserne, dels å gjøre PFU og debattredaksjonene kjent med vårt syn på debattredaksjonenes valg. Vi er kritiske til noen valg, kanskje enige i andre.


2 SAKENS BETYDNING

Det er en kontrast mellom avisenes interesse for Hegges anklager mot Galtung for uetterrettelighet (i de nevnte - store - oppslagene i hhv. Klassekampen, Aftenposten og Dagbladet), og våre problemer med å få påpekt uetterretteligheten i de samme anklagene. Vi har åpenbart sett Hegges uetterrettelighet som viktigere enn debattredaksjonene har gjort:

1 Om tre av de fem forvrengningene som ikke ble nevnt pga. Aftenpostens utstrykning (FF5-FF7 i nettversjonen): Innholdet i disse var lite viktig. Men: To av eller alle de tre forvrengningene var positive feil. Det at et poeng er positivt galt, er ikke mindre viktig enn poenget selv - og det siste ble altså funnet viktig nok til å bli trykt. Og: Når poenget er en av begrunnelsene for en anklage om uetterrettelighet, er det at det er galt, særlig relevant (se nedenfor).

2 De to siste av de fem forvrengningene som ikke ble nevnt pga. Aftenpostens utstrykning, gjaldt den nevnte konferansen. Innholdet i disse var ikke uten betydning. Konferansen ble holdt i Praha, og hvis en tsjekkisk avis hadde beskrevet den slik Hegge gjorde, ville arrangøren nok ha reagert. Hegge ga et galt inntrykk av konferansen, og dermed også av Galtung. Det viktigste ved disse to forvrengningene var likevel ikke innholdet, men at de virker å ha vært i alle fall delvis bevisste.

3 Om de fire forvrengningene som ble nevnt i vårt Aftenposten-innlegg: Ut fra en gal antakelse om en NTB-melding (FF2), og en titt på Spiegels nettsted uten å finne intervjuet som var NTBs kilde, spinnet Hegge to nye gale antakelser (FF1, FF3) – så vidt vi forstår uten engang å ha søkt etter intervjuet på nettstedet. Han nevnte en tilsynelatende tåpelig formulering av Galtung, men i motsetning til NTB nevnte han ikke Galtungs presisering, som gjorde den plausibel/riktig. Spiegels intervju viste for øvrig at formuleringen ikke var Galtungs, men NTBs versjon av en annen formulering (FF4).

De ni forvrengningene gjør at uetterrettelighet var regelen, ikke unntaket, i kommentaren. Og denne kommentaren anklaget en annen for uetterrettelighet. Da er det åpenbart noe galt med kommentatorens synsmåte. Det er et viktig moment i en viktig sak – om et ualminnelig hardt personangrep.


3 AFTENPOSTEN

Vi sendte to versjoner av innlegget til Aftenposten (mailer i Vedlegg 4):

a) Langversjonen, praktisk talt lik nettversjonen
b) Kortversjonen

Å kritisere enkeltpersoner på denne måten er, uansett hva en ellers måtte mene om det, et alvorlig valg. Det gir avisen et tilsvarende ansvar for å rydde opp, når det går galt. Aftenposten burde derfor ha trykt langversjonen e.l. pluss en beklagelse. I stedet trykte de kortversjonen minus det nevnte avsnittet, som altså henviste til nettversjonen.

Aftenposten begrunnet utstrykningen med at "henvisninger til egne og andres nettsteder som regel fjernes fra artiklene. Årsakene er flere, blant annet ville det være uråd for oss å kontrollere alt det kunne henvises til i våre spalter. Unntak gjøres bare i særskilte tilfelle." Vi burde ha spurt Aftenposten om henvisningen var ok. Vi trodde, kanskje uberettiget, at Aftenposten ville respektere vårt ønske om å bli kontaktet før de strøk noe. Men: Aftenposten kunne altså ha gjort et unntak. (Hvis ønskelig, kunne de ha lagt nettversjonen på en nettside kontrollert av Aftenposten.) Eller, de kunne ha informert oss om problemet med henvisningen. Av de automatiske svar vi fikk på våre mailer, framgikk det at debattredaksjonen kan ta kontakt med innsendere – ”Bli [..] ikke overrasket dersom vi ber Dem forkorte”.

Aftenposten sier ikke hvorfor de strøk også setningen ”Hegges kommentar inneholder fem andre nevneverdige feil eller forvrengninger”. De fire forvrengningene vi fikk nevnt, var nært forbundet. Uten denne setningen ga innlegget dermed inntrykk av at disse fire utgjorde et unntak i en ellers korrekt kommentar. Men uetterrettelighet var regelen, ikke unntaket, i kommentaren. Det var vårt hovedpoeng.

I nettversjonen nevnte vi for øvrig en annen kommentar (om Gudmund Hernes, 18/3-99), hvor Hegge gjør det samme - begrunner en anklage om bevisst forvrengning vha. bevisst/ubevisst forvrengning. Av plasshensyn unnlot vi å nevne en tredje (om Galtung, 4/10-01).

Anta det var omvendt, at vi kritiserte et innlegg av Galtung om Hegge, og at Hegge ikke ønsket å debattere med Galtung. Ville Aftenposten også da ha strøket det siste avsnittet? Neppe, vi tipper de ville ha trykt langversjonen e.l. Men, i den grad det bør være noen forskjell, bør den gå motsatt vei – det er viktigere å få korrigert redaksjonens eget stoff enn stoff fra utenforstående.

Hva hvis saken hadde dreid seg om to personer Aftenposten har et mer upartisk forhold til? Vi tipper debattredaksjonen da ville ha strøket det siste avsnittet. Men det ville ha vært å ”tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer [en] selv” (Arnulf Øverland). At Aftenposten tåler uretten i den faktiske saken, hvor avisen selv er den ansvarlige, er enda verre. Det kalles skamløshet.

Kort sagt: Presseetisk verre kommentar kan ikke vi huske, antakelig med unntak av den nevnte om Hernes. Men gjorde Aftenposten sitt for å rette opp den urett avisen var ansvarlig for? Nei. Halvparten av forvrengningene ble stående ukorrigert, og den uetterrettelighet som var en regel, ble seende ut som et unntak.


4 DAGBLADET OG KLASSEKAMPEN

Som nevnt, ville verken Aftenposten, Dagbladet eller Klassekampen trykke et kort innlegg om Aftenpostens utstrykning. Vi ringte Dagbladets debattredaksjon, og så vidt vi forstod, ønsket de ikke å reklamere for Aftenpostens debattside. Klassekampen svarte, men med en selvfølge: ”Dette er eit ordskifte de har med Aftenpostens Per Egil Hegge, og høver best i den avisa, ikkje Klassekampen.”

Pressen har et kollektivt ansvar for urett fra pressens side. Dette forsterkes av at aviser har mulighet til å redigere kritikk av seg selv, og at presseomtale er nødvendig for å rette opp uretten. Derfor bør andre aviser ha et særlig ansvar for å gi spalteplass, hvis en avis utviser dårlig skjønn. Men Dagbladet og Klassekampen signaliserte mao. det motsatte – ”dette er ikke vårt bord”. I den grad disse signalene uttrykker en realitet, er den gjensidige kontrollen avisene imellom for svak. Et tilleggsmoment: Som sagt omtalte Hegge den nevnte konferansen, med de nevnte to forvrengningene (praktisk talt), første gang i et innlegg i Klassekampen 18/3-02.

Kritikken vår har to forbehold:

1) Klassekampens debattredaktør nevnte i telefonen også at innlegget hadde kommet seint (50 dager etter Aftenposten-innlegget). Dagbladet hadde fått innlegget tre dager før Klassekampen. Og det hadde gått hele 70 dager fra Hegges kommentar til vårt Aftenposten-innlegg. Disse beklagelige forsinkelsene skyldtes dels praktiske ting (bl.a. krevde langversjonen en del arbeid), dels passivitet (bl.a. tok det sin tid før vi bestemte oss for å skrive). Forsinkelsene gjorde at Dagbladets og Klassekampens valg kanskje var rimelige. Forsinkelsen svekker vår sak også overfor Aftenposten, men i langt mindre grad. Inntrykket vårt var imidlertid at ingen av de tre avisene ville ha valgt annerledes, selv om de hadde fått innleggene tidligere.

2) Replikken vi sendte Dagbladet og Klassekampen, var stort sett bare en henvisning til nettversjonen. Hvis de to avisene har samme holdning til nett-henvisninger som Aftenposten, er det kanskje ok at de ikke etterkom dette andre forsøket på å få henvisningen trykt. Dette kommenterte de imidlertid ikke. (Klassekampen fikk i tillegg en kronikk uten noen henvisning, og burde ha trykt den eller replikken. I motsetning til de fleste andre kronikker, ville vår kronikk ved å påpeke urett også ha rettet opp uretten - siden uretten består i forvrengt informasjon. Hegges nevnte innlegg i Klassekampen tok like mye plass som en kronikk med bilde, pga. et stort bilde av Galtung.)

Om innleggene til Dagbladet etter Hegge-intervjuet i 2004: Debattredaksjonen svarte – ”Vi mottar hver dag opp mot 100 debattinnlegg”. Dagen før dette svaret trykte de likevel to replikker med samme poeng. Dagbladets ”Kort og godt” svarte i telefonen at ”det var ikke noe galt med innlegget”, men det hadde kommet for seint (23 dager etter intervjuet med Hegge). Forsinkelsen er et greit argument, men på oss virker dette likevel som en undervurdering av innleggets presseetiske betydning.


5 OPPSUMMERING

Uretten i en skamløs kommentar ble ikke tilfredsstillende rettet opp, pga. en skamløs utstrykning i vårt innlegg. I stedet ble skamløsheten forsterket seinere, i Hegge-intervjuet.

I den nevnte kommentaren om Gudmund Hernes, eller det vi kan kalle Hernes-saken, var Hegge Aftenpostens talsmann. Også i den saken unnlot Aftenposten å rette opp urett avisen var ansvarlig for. Også i den saken ble skamløsheten forsterket seinere (jfr. den nevnte personkarakteristikken 5/10-02 og, fra Hegges side, bl.a. en nedsettende kommentar 12/6-03).

Og de andre avisene? Med de to nevnte forbeholdene: I vår sak gjorde de intet - verken for å rette opp uretten eller etter at skamløsheten hadde blitt forsterket. I Hernes-saken ble uretten rettet opp, bl.a. i et innlegg av Hernes i Dagbladet. (Istedenfor å dementere, hadde Aftenposten tilbudt Hernes å skrive et innlegg. Det var skamløst utilstrekkelig, helt i tråd med utstrykningen i vårt innlegg.) Men bl.a. siden skamløsheten overfor Hernes seinere ble forsterket, tipper vi at pressemiljøets reaksjoner har vært svakere enn de burde ha vært.

Ifølge Hegge-intervjuet sendte Galtungs advokat etter Hegges kommentar et brev til Aftenpostens ansvarlige redaktør, for å få slutt på "Hegges personforfølgelse av hans klient". Ifølge Dagsavisen 25/3-01 har Hernes etter Hernes-saken "forholdt seg taus når norske medier har tatt kontakt”. Det hele er en skam.


6 VEDLEGG

Vedlegg 1: Kortversjonen (dvs. vårt innlegg i Aftenposten 11/12-02 pluss det avsnittet som ble strøket)

Vedlegg 2: Nettversjonen

Vedlegg 3: Langversjonen

Vedlegg 4: Mailer – Aftenposten

Vedlegg 5: Mailer – Dagbladet 2003

Vedlegg 6: Mailer – Klassekampen

Vedlegg 7: Mailer – Dagbladet 2004

Vedlegg 8: Innlegg om Aftenpostens drosje-anklage mot Gudmund Hernes (inkl. Hegges kommentar 18/3-99)

Vedlegg 9: Hegges omtale i anledning Galtungs 70-årsdag 24/10-00 (jfr. nettversjonen)

Vedlegg 10: Dagsavisens omtale i anledning Gudmund Hernes' 60-årsdag 25/3-01

Vedlegg 11: Hegges kommentar om Galtung 4/10-01 (med vår merknad)

Vedlegg 12: Dagbladets intervju med Galtung 6/10-01

Vedlegg 13: Hegges innlegg i Klassekampen 18/3-02

Vedlegg 14: Spiegel Onlines intervju med Galtung 4/9-02 (jfr. nettversjonen)

Vedlegg 15: NTBs melding 9/9-02 (jfr. nettversjonen)

Vedlegg 16: VGs leder 30/9-02 (jfr. nettversjonen)

Vedlegg 17: Hegges kommentar om Galtung 2/10-02

Vedlegg 18: Personkarakteristikkene i Aftenposten i oktober 2002 (jfr. nettversjonen)

Vedlegg 19: Hegges kommentar om bl.a. Gudmund Hernes 12/6-03

Vedlegg 20: Dagbladets intervju med Hegge 11/9-04

Vedlegg 21: To replikker i Dagbladet 29/9-04

Vedlegg 22: Om konferansen i Praha (jfr. nettversjonen)

Vedlegg 23: Kronikken sendt til Klassekampen